Social Media Links:

Síguenos:

Cancuún México 29 de noviembre - 10 de diciembre 
Choose your prefered language: Español | English

Very confident on the future is a false strategy

Skråsikkerhet om framtida er en farlig strategi

Denmark
Dagbladet
08/09/2010

Miljødebatten fortsetter.

MILJØ: Det er ikke gitt noen å vite hvordan man blir oppfatta av andre. Sett fra kontorene til norske miljøorganisasjoner drives miljøkampen i Norge fritt for moralisering og dommedagsprofetier. Ser man på avisstativene og nyhetssendingene ser det annerledes ut.

I perioden mars 2001 til mars 2002 brukte NRK-nyheter ordet ekstremvær to ganger. I mars 2007 - mars 2008 var det ekstremvær 460 ganger. I samme periode har vi følge FNs klimapanel en nedgang i stormaktiviteten rundt Nordsjøen. Vi hadde altså mindre ekstremt vær, men mer ekstremvær. Miljøbevegelsen har vært forsiktige med å knytte dagligværet rundt oss til menneskesskapte klimaendringer forteller lederne for fire av Norges viktigste miljøorganisasjoner. Men i løpet av noen få dager i Dagbladets debattspalter har man kunnet lese både at flommen i Pakistan og tørken i Russland er menneskeskapte, at «vi» i vesten spiser nesten dobbelt så mye som vi bør, og at vi, i rike land ikke blir lykkelige av våre ting og må redusere vårt forbruk og endre vår livsstil.

Jeg ønsker ikke å tillegge miljøbevegelsen standpunkter den ikke har. Ingenting er bedre enn at Framtiden i Våre Hender har gått bort fra Steinar Lems mannevonde moralisme, og at dommedag ikke lenger er like om hjørnet. Men når Alexander Melli i Norsk Klimanettver vet at enden er nær, i alle fall for klimaet slik vi kjenner det, virker det ikke helt slik. NTB meldte det samme den 19. november 1992. Forskjellen er at forskerne den gang sa at CO2-utslippene våre kom til å skape lengre stabile vintre med kaldt klima. Vår kunnskap akkumuleres over tid. At forskere har tatt feil før, betyr ikke at de tar feil nå, men det betyr at en skal tenke seg om mange ganger før en velger en strategi basert på skråsikkerhet om framtida.

Min kritikk av miljøbevegelsen er ikke at de er hippier som helst vil leve sammen med geiter på nedlagte gårdsbruk, sjøl om disse sikkert også finnes. Dagens miljømoralisme lever sterkest i byene, i en veltilpassa middelklasse som har en del økonomisk og mye kulturell kapital. I dette gode livet blir ikke de materielle rammene for menneskene det avgjørende, men de valgene menneskene gjør innafor rammene. Og her er det «miljøsaken», det å tenke på miljøet, fungerer som etisk rettesnor. Problemet er at denne etikken ikke har noen politiske konsekvenser. Det er dette jeg prøver å beskrive å analysere i siste nummer av Samtiden, og enda mer i boka «Herskap og Tjenere». Etikken blir, sjøl når den handler om fattige folk i tredje verden en overklassetikk, fordi den baserer seg på liv hvor man faktisk har valget. Man har strøm man kan skru av under «World Earth Hour». Jo mer jeg reiser ut av Europa, jo mer meningsløs framstår denne type tiltak for meg.

Skal man ta politikk på alvor holder det ikke å mene vel om konsekvensene er negative. Miljøbevegelen blir sjelden stilt til ansvar for følgene standpunktene deres får for folk. Da kinesiske myndigheter bygde «Tre kløfter»-dammen gikk en samlet internasjonal miljøbevegelse mot dette, også i Norge. Denne sommeren har dammen reddet hundretusener av mennesker fra å miste hus, hjem og liv fordi den regulerer mye av flommen. Hadde miljøaktivistene fått viljen sin ville altså mange flere blitt ramma. I vår kunne man lese at WWF går mot nye kraftanlegg i Mekongdeltaet av hensyn til to truede fiskearter. Hvor viktige er disse fiskene? Hvordan ser WWF og den vestlige miljøbevegelsen for seg at den tredje verden skal få dekket sitt behov for elektrisitet? Eller mer lokalt, hva er de miljømessige konsekvensene av den vanligste miljøhandlingen i Norge, papirresirkuleringen, er den i det hele tatt målbar?

Kanskje er det ikke lederne for den organiserte miljøbevegelsen som skaper inntrykket av «miljøsaken» blant folk i Norge. Kanskje er det media, politikere og kommenatorer som forvalter dommedag og moralen. Men jeg må innrømme at jeg mistenker mange av dem som nå rykker ut og sier at de ikke på noen måte skriver under på medias vulgarisering av kompliserte sammenhenger, i det stille har vært fornøyde med katastrofevarslene, fordi det tjener «saka». Og det er det jeg tror det ikke gjør. Like lite som jeg tror miljøsaken er tjent med en situasjon hvor «det var kanskje ikke så miljøvennlig, men jeg måtte» er det vanligste utsagnet om miljø i norsk dagligliv.

Det store spørsmålet er likevel dette: Om utjevning mellom verdens folk ikke skal skje gjennom vekst, i kraftproduksjon, vareproduksjon og forbruk, hvordan skal det kunne gjennomføres da? Finnes det noen realistisk mulighet for at en milliard mennesker i vesten halverer sin levestandard av hjertets godhet? Og hvordan skal dette bli nok til å heve de resterende fem milliardene opp?

DEBATTINNLEGG: Aslak Sira Myhre

El contenido de las noticias que se presentan en esta sección es responsabilidad directa de las agencias emisoras de noticias y no necesariamente reflejan la posición del Gobierno de México en este u otros temas relacionados.

    

Page 'Breadcrumb' Navigation:

Site 'Main' Navigation: