Social Media Links:

Síguenos:

Cancuún México 29 de noviembre - 10 de diciembre 
Choose your prefered language: Español | English

When climate needs to be rescued from Gardermoen

Når klimaet skal reddes fra Gardermoen

Denmark
Dagsavisen
20/11/2010
Eiric Frøhaug Swensen

Klimaspørsmålet blir til det kjedsommelige fremstilt som vår tids største utfordring. Like forutsigbart er det at alle forsøk på å løse klimautfordringen strander.

Mens fokus fremdeles ligger på store overnasjonale tiltak og ambisiøse mål, øker klimagassutslippene jevnt og trutt. Dagens klimapolitikk kan sies å ha to innfallsvinkler; en der de store teknologiske tiltakene står i sentrum, og en annen med fokus på folks gode vilje til å endre sine liv i mer klimavennlig retning. Konferansen ZERO10, eller ”ZERO emission conference” som i disse dager foregår på et flyplasshotell (!) på Gardermoen målbærer begge disse perspektivene. Jeg vil imidlertid hevde at de begge er feilslåtte, og dermed viser hvordan deler av miljøbevegelsen dermed har utspilt sin rolle som en kritisk aktør i klimapolitikken.

Både i form og innhold bygger Zero-konferansen opp under myten om at de store teknologiske enkelttiltakene skal redde oss, og at verden dermed kan fortsette som før. Briten Mike Hulme har forsket på hvordan menneskeskapte klimaendringer forstås, og vektlegger nettopp at når klimaproblemet rammes inn som ett ”megaproblem”, er det også en tendens til at løsningsforslagene som lanseres passer inn i en slik ramme. Problemet er bare at slike teknologiske enkelttiltak fortrenger et nødvendig systemperspektiv på hvordan et bærekraftig samfunn kan organiseres. Dette paradokset ser ikke en organisasjon som Zero ut til å ville ta innover seg.

Den nederlandske statsviteren Maarten Hajer beskriver at miljøbevegelsen i løpet av 1980-årene endret strategi til det han kaller ”økologisk modernisering”. Der miljøbevegelsen tidligere hadde stått i opposisjon til det bestående og satt miljøkampen inn i et større perspektiv rundt systemkritikk, ble man mer opptatt av å arbeide innenfor systemet for å oppnå synlige resultater. Zero promoverer eksempelvis karbonfangst – og lagring  (CCS) som et ”klimatiltak”. Dette krever ikke bare enorme investeringer som potensielt fortrenger andre fornybare energikilder, det forlenger og legitimerer også karbonsamfunnet. Elektrifisering av bilparken er et annet eksempel. Selvsagt er det vel og bra at man slik reduserer lokale utslipp, de færreste tar innover seg er imidlertid at nye biler også skal produseres, og at livsløpsanalyser viser at en bil skal brukes i mange år før det er miljømessig forsvarlig å produsere en ny. Det generelle inntrykket er altså en grenseløs tro på ny klimateknologi, og et tilsvarende totalt fravær av ”ikke-bruk”. Hva med strømsparing, konsumkritikk, og alternative måter å organisere samfunnet på? Ved til en hver tid å skyve u-landene foran seg ved å kreve mer økonomisk vekst på deres vegne, godtar man samtidig at det kun finnes en måte å organisere verden på; med andre ord mer av det samme. En slik fremtid vil uansett teknologi neppe bli særlig klimavennlig.

Samtidig som Zero altså har en ”top-down”-tilnærming til klimaproblemet med fokus på teknologi, er årets fokus på konferansen ironisk nok ”enkeltmennesker som gjør en forskjell”. ”Hvordan kan du bli en del av løsningen på verdens klimakatastrofe?”, spør Zero oss. Svaret er neppe at vi ikke skal fly til nok en stor klimakonferanse. Den britiske sosiologen Elisabeth Shove viser hvor naivt det er å tro at folk vil endre sine live bare ved å bli oppfordret til det. Miljøorganisasjonenes rolle burde derfor være å presse politiske myndigheter til å tilrettelegge for at folk enklere kan leve klimavennlige liv, gjennom å sette spørsmålstegn ved hvordan samfunnet er organisert, ikke promovere en teknologisk basert klimapolitikk blottet for systemanalyse. Det greier politikerne fint selv.

At ”store navn” som Jens Stoltenberg, Bob Geldof og Rajendra Pachauri inviteres er ikke i seg selv feil, men det bygger opp under en forståelse av en klimapolitikk der alt skal løses ovenfra, gjennom store ord og mye mediablest. Det er heller ikke feil å si at enkeltmennesket kan gjøre en forskjell. Det er måten det fremstilles på. Problemet med alle disse såkalt ”gjennomførbare tiltakene” er at de gir et inntrykk av at man er på rett vei med å redusere klimagassutslippene, noe som på langt nær er tilfelle. Mange, som Zero, vil kanskje si at ved å fokusere på de mulige tiltakene, gjør man i hvert fall noe. Feilen med en slik forståelse er at den ikke kommuniserer at klimautfordringen umulig kan løses uten en grunnleggende systemdebatt. Som den franske antivekst-bevegelsens slagord lyder: ”Une croissance illimitée dans un monde limité est une absurdité” (Grenseløs vekst i en begrenset verden er en absurditet). Det er mulig organisasjoner som Zero synes det er morsomt å være i sentrum, fly verden rundt og forkynne et populært budskap om at vi kan leve som før, bare vi får i stand litt vidunderteknologi. Et slikt budskap blir imidlertid ikke noe sannere av den grunn.

El contenido de las noticias que se presentan en esta sección es responsabilidad directa de las agencias emisoras de noticias y no necesariamente reflejan la posición del Gobierno de México en este u otros temas relacionados.

    

Page 'Breadcrumb' Navigation:

Site 'Main' Navigation: